Hundreårsboka «Juvikingar» i Holmestrand

Gruppe 65 inviterer til møte om romanen «Juvikingar» (1918) av Olav Duun torsdag 20. september klokka 19.

Som hver høst inviterer Gruppe 65 til møte i Duun-huset i Holmestrand til samtale om den boka Duun ga ut for hundre år siden.

Erling Sørli innleder om romanen «Juvikingar». Etter en tenkepause med musikk, kaffe og kaker, blir ordet fritt til spørsmål og samtale.

«Den store krigen», den vi nå er vant til å kalle første verdenskrig, tok endelig slutt i 1918. En generasjon av unge menn blødde og døde i skyttergravene tvers over Europa. Krigen gjorde et skremmende inntrykk i alle land.

Samme høst ga Olav Duun ut romanen «Juvikingar», som skulle bli den første i en serie av seks romaner som utkom årlig 1918-1923. Duun tok fatt på et romanverk om de store spørsmål. Om mennesker på godt og vondt, om svik og menneskelig storhet der en minst skulle vente det. Om verdien av rotfeste i ætta og tradisjonen, og om styrken som måtte til for å bryte opp komme videre.

Romanen «Juvkingar» er en historisk roman som omfatter mer enn seks generasjoner fra ei fjern fortid og fram til 1816. Boka forteller om livet på Trøndelagskysten sett gjennom ei slekt slår seg ned i Juvika. Gjennom slit med jorda og kamp med havet vinner de fram til relativ velstand, makt og ære i øysamfunnet. Juvikingane ser seg sjøl som noe mer enn husmenn og fattigfolk. Det vil de også være.

Men kanskje er denne slektstradisjonen for sterk, for tung å bære videre? Ting i teksten tyder på det. Dette spørsmålet blir nok et tema på møtet.

Tre sentrale tema i boka er kampen mellom menneskene og den mektige naturen, kampen med skjebnen og mot overnaturlige og vonde krefter, og kampen for å stå fram som en leder, en modig og handlekraftig mann i ei velberga og ærerik slekt. I språk, fortellemåte og tankeverden står de gamle juvikingane tydelig i slekt med nordmenn gjennom tidligere tider. Det som bærer både etikken og samfunnet, er plikten til å representere, forsvare og videreføre ætta.

I dette romanuniverset lever folk. Juvikingane heter skiftevis Anders og Per, men de har også brødre, søstre, slekt og naboer. Duun stiller skarpt motsetninger og splid mellom personer som representerer ulike sider av ættetradisjonen. Opp mot en lykkemann stiller Duun en niding. Opp mot ei sterk og dyktig kvinne som gjerne har både klokskap og hjertelag, står ei som bare ser til sin egen nesetipp.

En leser fra vår tid kan bli slått av hvor nært i slekt vi er med juvikingane på vondt og godt. Og på hver side møter leseren den språklige magien som skaper stor litteratur.

Kontakt: