Fylkesordfører Tore O. Sandvik på Duun-stevne 2021

Her er talen som fylkesordfører Tore O. Sandvik holdt ved åpningen av Duun-stevnet på Jøa i juni 2021.

 

Kjære Jøbygg – og tilreisende Duun-entusiaster –

Sist jeg var her på Jøa, var i fjor høst. Ungdommene på øya hadde invitert meg til et møte med dem for å drøfte muligheter og framtidsutsikter for Jøa-samfunnet. Jeg var forberedt på et møte preget av motstand – og misnøye – blant annet knyttet til en lenge ønsket bruforbindelse over fjorden til fastlandet (Jøa te land).

Jøa te land

Det skulle vise seg at mine antakelser raskt ble gjort til skamme. Møte med ungdommen ble en uforglemmelig opplevelse. Stolt ungdom fortalte om sin oppvekst her på Jøa. Ei tid de så tilbake på som trygg og verdifull – og som nettopp derfor har motivert dem til å ville gi noe tilbake i form av engasjement – og et sterkt ønske om å fortsatt kunne bo og jobbe her på øya. Raust ga de meg, som fylkesordfører, muligheten til å bli historisk (eller «helt», som de sa) gjennom der og da å love en lenge ønsket bruforbindelse, selv om svaret foreløpig er det samme da som nå; da må jeg nok betale den av egen lomme.

Men, vi har ikke gitt opp, og status for Jøa te land siden siste oppdatering er: Den økonomiske utredningen for flytebru med seilingshøyde på 25 er i gang og det er etablert en tverrfaglig prosjektgruppe, hvor Namsos kommune er representert. Arbeidet med økonomisk utredning er i gang, og forventes avsluttet i oktober i år. Politisk behandling i Fylkestinget i desember 2021 eller februar 2022. Det skal vurderes gunstigste plassering av en flytebru til Jøa. I uke 23 vil de starte med geotekniske undersøkelser og etter dette vil ulike bruløsninger og tilførselsveier bli vurdert. Mer kan jeg ikke love nå.

For meg, som fylkesordfører, var det enormt inspirerende å møte ungdommene i fjor høst. Kloke, kunnskapsrike, entusiastiske og utålmodige. Men først og fremst med et brennende ønske om å gjøre det mulig å flytte hjem igjen. Et lokalsamfunn, som her på Jøa, med ungdom som ønsker å satse - og som kan bidra med «bolyst» gir håp.

Jeg forlot Jøa med i godt humør– og med ønske om et snarlig gjensyn. Derfor er jeg takknemlig for invitasjonen fra stemnets arrangementskomite (med Ingri i spissen) – det er stas å ta del i åpningen av årets Olav Duun stemne – og få oppleve hans rike!

Godt å møte folk etter lang tid med hjemmekontor og digitale møter.

 

Uroen i oss

Den tyske filosofen Jürgen Habermas har skrevet om fremmedgjøringen av det moderne mennesket. Kan hende bygger vi samfunn som fjerner oss så mye fra opprinnelsen – fra oss selv – at uroen klorer seg fast og skaper lengsler. Det er kanskje noe av denne lengselen vi finner igjen i de gjenkjennelige menneskemøtene i god litteratur. Lengselen etter harmoni mellom evighet og opprinnelse?

Verden er ny, men driftene i oss, begjæret, og maktesløsheten mot døden og naturkreftene, den er her fortsatt. Selv om vi temmer stadig mer av naturen og sykdommene som slo bena under oss for få generasjoner siden, så er vi like maktesløse mot døden. Og ofte mot kjærligheten. Forfattere som Duun viser oss det bestandige i oss mennesker. Vi kan lese ham i dag, og selv om det historiske i seg selv er interessant som fortelling – så er det det evige som knytter oss sammen over tid med slike bøker. Vi kan nok lese I eventyret om 100 år også.

De har makta over oss i dag også. Jeg tror vi fortsatt leser Duun fordi det berører akkurat det samme i oss nå som da det ble skrevet. Ei vaknande barnehånd i din egen. En tapper tanke fra en sjuåring slik at du ser ansiktet i ditt eget barn for deg. Naturkreftenes brutalitet, enten det er kollseilt i uværet, eller når leira begraver et boligfelt på Gjerdrum ved nyttårstider, eller det er et ørlite virus fra Wuhan i Kina,

I eventyret er 100 år gammel. Skrevet i etterdønningene av verdens forrige store pandemi; Spanskesyken. Den gang kunne ingen rømme inn på Teams. Den gang måtte alle fortsette sitt arbeide, for uten ville de sulte i hjel.

 

Pandemiene

Da koronaviruset rammet oss, greide vi å isolere viruset og genmaterialet allerede i januar 2020 og innen året var omme var det ikke bare utviklet tradisjonelle vaksiner som AstraZeneca, men også nye, såkalte mRNA vaksiner som Pfizer og Moderna. Og innen dette året er omme, har sannsynligvis hele den moderne verden oppnådd flokkimmunitet, mens resten av verden er i gang med vaksineprogram. Og det uten at vi har stengt ned økonomien. Matproduksjonen er opprettholdt takket være produktivitetsveksten og vi har holdt skole på internett og vedlikeholdt varetransporten.

«– Der! sa han. Berre brennvin, visst, men ta det. Korles er det med deg?». Det var Lauris’ ord til Astri da han kom tilbake etter båthvelvet, der Odin ga ham livet og doktoren hadde gitt dem brennevin som medisin. Handlinga er lagt til 1918, så det var forbudstid, altså at salg av alkohol var forbudt. Legene visste nok at de ikke hadde effektiv medisin å gi og skrev ut brennevin, kanskje mest som trøst eller i beste fall placebo, uten at de kunne annet enn å ense den effekten. Astri overlever i hvert fall.

Det fantes ingen vaksine eller middel mot Spanskesyken, så doktoren kunne sjelden gjøre noe for å berge pasientene. Mest kunne de bidra med ro og trøst og gi folk en følelse av at alt som kunne gjøres, ble forsøkt.

 

Kunsten

Med jevne mellomrom dukker det opp spørsmål til debatt om hvorfor vi trenger kunsten? Litteraturen? Kulturen?

Sjelden har vi savnet scenekunsten mer enn det siste året. Det er underholdning, selvfølgelig. En reise i følelser og begeistring. Eller det det motsatte! Det berører oss!

Det kan bevege oss. Fordi – det kan provosere oss, eller snakke til oss om spørsmål vi synes det er vanskelig å snakke om. Eller finne ord til.

For det er jo slik; at det er mange spørsmål det ikke går an – eller kanskje mer presist – som det ikke er klokt, riktig eller lett å svare ja eller nei på.

Moralske spørsmål, for eksempel. Etiske spørsmål. Dilemmaer.

Der kan kunsten hjelpe oss. Gjennom historier. Problemstillinger. Spørsmål. Refleksjoner og utfordringer.

Så; hvorfor trenger vi kunsten?

Jeg tror vi trenger kunsten av flere årsaker. En av dem er for å lokke fram følelser inne i oss. Glade følelser som får oss til å nynne på melodier om hendelser i livet vårt som vi kanskje har gjemt eller glemt et eller annet sted inne i oss. Triste følelser. Yre følelser. Eller kanskje sinte følelser.

Og det beste med kunsten er at mange av disse følelsene som vi kanskje har gjemt eller glemt fordi vi følte oss alene om dem, plutselig får oss til å forstå at vi ikke er alene om dem. Og det tror jeg kanskje er en av de viktigste årsakene til av vi trenger kunsten; for å ikke føle oss alene.

For å forstå at vi er flere.

I boka Sapiens – om menneskerasen, kan vi lese at om et apesamfunn blir flere enn ca 100 aper, så faller det fra hverandre. De greier ikke å organisere samfunnet sitt. Årsaken til at vi mennesker har greid å organisere samfunn med flere millioner individer, er at vi har greid å bruke fantasien vår. Vi har evnen til å forestille oss ting som egentlig ikke finnes. Menneskerettigheter. Et pengesystem. Lover, land og byer. Kunst. Romaner og teaterstykker. Musikk.

Gjennom fantasien har vi skapt større felleskap, og kunsten har gitt oss mulighet til å danne fellesskap. Samfunn.

Og jeg vet at alle de mange spel, stevner og festivaler som arrangeres på ulike steder i fylket vårt gir oss fotfeste til hvem vi er. Gjennom historier fra fortiden, finner vi rotfeste og fellesskap. Tilhørighet. Som nordmenn. Som trøndere. Som Jøbygger. Som mennesker.

Og kanskje er det viktigere enn noen gang. Nå som verden endrer seg så fort og vi får så mange inntrykk; at vi har et sted å høre til. Det stedet kan være et sted. Eller det kan være i et felleskap du opplever sammen med andre – uavhengig av hvor du bor eller er.

 

Kjelvika mi

Hver sommer i hele mitt liv har jeg reist til det fineste sommerstedet jeg vet om. Det er mye mygg der. Det regner ofte og det finnes hverken mobil, TV eller internett der. Det ligger innerst i en fjord, en halv time med båt fra nærmeste by, eller tettsted, Kjøpsvik i Nordland. I Mannfjord, eller Spælla, som det heter på lulesamisk. For dette er også samisk område.

Min tipp-oldefar og -oldemor kom hit på slutten av 1800-tallet. I 1913 fikk oldefaren min, Peder Kornelius og oldemoren min Kristine Amalie tildelt sin del av Mannfjord, og i 1916 kom farmora mi, Gunhild Jensine. Hun ble 101 år og jeg fikk et nært og godt forhold til henne.

Mannfjord er Kjelvika mi. Eventyret mitt. Uten radio, TV eller strøm. Fjorden full av fisk. Vatnet og elva med ørret. Bugnende blåbærlyng, molte og åkerbær. Og frihet, slekt og lyse netter.

Mine røtter. Midt i eventyret. Inn mellom fjellene, hvor ekkoet fra mine forfedre blander seg med nye generasjoners ferielarm. Det gir tilhørighet. Det gir meg identitet. Og det er nok noe av den samme klangen jeg kjenner spille i meg når jeg leser om Odin og Kjelvika.

 

Takk

Så takk til dere som holder minnet om Olav Duun levende. Engasjementet til dere som arrangerer Olav Duun-stemne her på Jøa fortjener stor takk og heder! Tusen takk for at dere levendegjør minnet om Olav Duun for oss som er her på Jøa i dag.

Jeg ser fram til resten av programmet, dagen - og kvelden i Fyret!

«Å vera til – større ord er ikkje sagt!»

 

Bildet av Tore O. Sandvik er tatt av Anne-Line Bakken.