Dag Solstad om Olav Duun

Den norske litteraturdebatten i november har vært preget av Dag Solstads foredrag om Olav Duun på Nasjonalbiblioteket i Oslo lørdag 7.11. og reaksjonene på det. Solstad var først ute i en serie foredrag ved Nasjonalbiblioteket om norsk skjønnlitteratur som en gang var folkelesning, men ikke lenger er det. Solstad var først ut, senere skal det følge foredrag av Toril Moi, Vigdis Hjorth, Erlend Nødtvedt, Kjersti Skomsvold, Ole Robert Sunde og flere.

Solstads tese var at «Den i sin tid så opphøyde Olav Duun er så å si borte fra vår felles bevissthet. Hva har skjedd? Hvordan har dette vært mulig?» Han kom på førstesiden av Namdalsavisa mandag 9.11. med spissformuleringen «Olav Duun er utdatert og kjeder meg.», og utsagnet var utdypet i avisens referat fra foredraget «- Duun er storslagen i sine skildringer av natur og mellom det gode og vonde, likevel - for meg føles det fremmed og likegyldig. Det kjeder meg nesten. Bygdesladder og overtro angår meg ikke litterært. Skildringer av dette «bygdedyret» har altfor store dimensjoner og store ord. Måten det fortelles om disse bøndene på, føles foreldet og er ikke representativ for vår tid.»

I ettertid har flere kritisert Solstad, både for konklusjonene og for premissene. Man har også pekt på at Solstad tar feil når han hevder at det ikke finnes interesse for Duun i vår tid, det er skrevet doktorgrader i 1989 (Ole M. Høystad), 2005 (Heming Gujord) og 2012 (Grethe Fatima Syed) – som alle har ført til bokutgivelser i ettertid.

Deler av debatten er gjengitt i faksimile på vår facebookside. Solstads foredrag er utgitt i bokform, det lille heftet på 62 sider i lommeformat (16 x 11 cm) kan bestilles fra Nasjonalbiblioteket via denne bestillingssiden. Det koster 49 kr.

Når jeg leser heftet ser jeg at det langt på vei er premissene for foredraget som har ledet Solstad til hans konklusjon: «Jeg har her oppholdt meg ved spørsmålet om hvorvidt Olav Duuns storverk har blitt foreldet, og har gitt et bekreftende svar på det. Svaret har ikke gitt meg noen glede. Jeg ser på det som et resultat av litteraturens, og særlig romanens, tragedie. Tidas tann. Og den rammer enhver. I går Olav Duun, i morgen sannsynligvis Tarjei Vesaas. Og så videre, og så videre. For den litteraturen jeg lever og ånder for er også tidsbegrenset. Begrenset. Av tid. Det bør dempe vårt hovmod ved at det er nåtid den tid vi puster i.» (side 57)

Solstad er med andre ord ikke interessert i Duun. Ikke egentlig. Solstad bruker Duun som case når han skal utvikle sitt eget vemod over at alle ting er forgjengelige. Dypest sett er det kanskje et memento mori til seg selv Solstad har skrevet. Eller kanskje er det en essayistisk utbrodering av forelskelsen i sin egen vemodsfølelse?

Denne vinklingen blir eksplisitt tydelig tidligere i foredraget. «Jeg hadde ikke lest en linje av Duun før jeg fikk forespørsel om jeg ville holde et foredrag om en av de norske klassikerne i Nasjonalbiblioteket, jeg kunne selv velge hvilken. Jeg valgte Olav Duun. Fordi det var så taust omkring ham, og han hadde vært så stor før. Jeg ville skrive om et tema som lå meg på hjertet: Den litterære foreldelsen. Som er en pest og en plage, men som ikke er til å komme utenom. Hva betyr det at det han hadde å si før, ikke virker lenger.» (side 23)

Olav Duun blir valgt som case. Men Solstads ærend er ikke å forstå Duun, Solstad vil studere foreldelse. Konklusjonen var klar før lesningen begynte. Og når han nærmer seg Duun på de premissene vil han måtte søke argumenter der han kan, for å få bekreftet sin hypotese.

I et større bilde er det kanskje også grunn til å se nærmere på Nasjonalbibliotekets innfallsvinkel. Innfallsvinkelen «fortidens folkelesning» er en formulering som får meg til å tenke på forfatterskap som var bestselgere og ukontroversielle julegaver i sin samtid, og som i dag er reelt døde: slike som Elias Kræmmer, Jacob B. Bull eller Sigrid Boo. Disse bøkene har vanligvis ikke så stor litteraturhistorisk appell, men nylesninger er interessante som en kulturhistorisk tidsreise: hva var det ved datidens lesere som gjorde at disse bøkene traff? Jeg mener at litterære nylesninger av klassiske forfatterskap som fremdeles er innenfor, eller i randsonen til, kanon er et annet prosjekt.

Solstads foredrag kan ha vært bestilt med premisset nylesning av et forfatterskap i randsonen av kanon. Solstad gjorde det til en tekst om vemodet over at lesernes smak endrer seg. For det formålet brukte, eller misbrukte, han Duun.

Det eneste resultatet så langt, er at flere av oss er mer interessert i Duun enn på lenge.

Signert; Morten Olsen Haugen

Haugen er litteraturkritiker og bibliotekar, og arbeider som rådgiver ved Nord-Trøndelag fylkesbibliotek. Han er en av redaktørene på olavduun.no